KARANTENE OG HJEMMEUNDERVISNING PÅ MUSIKK/BACKPACKER

Alle opplever annerledes uker nå – også elevene på Musikk/Backpacker på Seljord Folkehøgskule. Etter en reise i Europa har alle vært i karantene på hver sin kant av landet, og undervisningen har foregått via Facetime og Zoom. I prosjektet «Musikk som inspirerer meg» har elevene forberedt hver sin seanse, hvor de presenterer fem låter, og forteller hva de liker spesielt med denne musikken.

Hver dag kl 9 starter vi med dette, og det er et absolutt høydepunkt i karantenelivet! Det er også noe å ta med seg til «livet etter»; det er utrolig fint å starte dagen med å lytte til musikk – gjerne med en kaffekopp i hånda. Karantenelivet gir oss rikelig med tid til å stoppe opp, og midt oppi alt det triste og fæle er det faktisk en veldig fin ting.

Vi har også gjort andre ting, som f.eks musikkteorikahoot, en-til-en-samtaler på Facetime, sangtimer + at elevene jobber sammen to og to. I tillegg fikk elevene følgende oppgave (som selvsagt måtte utføres innen karantenereglenes grenser):

Ta med kamera, og gå ut! Let etter en historie; et løv fra i fjor, en stein i bekken… Et eller annet. Sett deg ned, og legg bort alt annet en stund. Hva er historien her? Tenk nøye gjennom alt, og bruk fantasien!

Ta et fint bilde, og gå hjem. Når du er hjemme skriver du ned historien, og deler denne + bildet.

Poenget med oppgaven er:

  • å komme seg ut. å se historiene rundt deg.
  • å øve på å finne inspirasjon til å skrive.

Elevene tok utfordringen på strak arm (dog med en del ironi), og her er noen av resultatene:

En løvetann vil snart bli født

Her i den vesle hagen

Et klart og tydelig vårtegn 
Og bevis på at en ny sommer er i vente
Snart vil man gjennom det grønne skimte
En klar og lysende gul
Og når blomsten har modnet lenge nok
Vil vinden spre frøene til alle tenkelige kanter

Men kanskje ikke med akkurat denne løvetannen

Hagens eier vil nok ta frem sine hansker

Og se seg nødt til å fjerne dette «ugresset»,

før blomsterbladene blir til fnokker

Å bli røsket opp med roten er plantens skjebne

Men likevel, er løvetannen fylt med håp

For den vet at den vil komme tilbake

År, etter år, etter år…

– Agnes Cecilia Scheel Melin

______

Kjære samfunn,

…puslespillbrikken min passer ikke. Jeg skiller meg ut i fra de andre og alle ser på meg. Alt annet ser likt ut, men her står jeg og tar opp for mye plass og får for mange blikk Jeg er redd for at noen skal plukke på meg. Av meg? Eller bare meg? Om jeg bare kunne være samme farge, samme høyde, en i mengden.

– Cecilie Flaa Beichmann

______

B u N k E r

Her kan man gjemme se vekk fra alt verden he å by på. stengt vekk fra sol og rein, godt og vondt. Følt me ganske dyp som no as, men bare vent, det bli dypere…

He tenkt en stund no, tror ikje det bli no dypere. Men; bunker’n her va eid av nazista, no e den eid av wanna-be pønkera. D må vær nokka der? Sant?

– Ask Mork Timbrevig

______

PANDEMI

Gatene er tomme for mennesker i overflod av handleposer i hendene, akkurat slik himmelen har vært tom for blå flekker den siste uken. 

Det er inget annet enn tilfeldige turgåere med hunder i bånd. Man går forbi hverandre med avstand, kun et lite nikk kommuniseres. Hva tenker månen når den ser ned på oss? Kanskje at det er fortjent eller ikke. Kanskje vi endelig kan få øynene åpne for framtiden vi går i vente?

– Helene Jørgensen

_______

This Road

I don’t know how long I’ve been here. It’s impossible to count days when the sun doesn’t move.. but I’m certain it’s been far, far longer than a day. I’m not sure if it’s a blessing or a curse that I’ve never gotten hungry here. I’ve never gotten tired from all the walking either, or even running, and I never work up a sweat. And.. I’ve never managed to sleep. Haven’t needed to, apparently, but God I wish I could. At this point I’m leaning towards curse.

But I’m not alone here.. which is bittersweet. I’ve met tons of people in my travels, and I’ve learned a few things about this place from those chance encounters:

No one has ever found it on purpose, but maybe that’s a good thing. Then again, maybe it’s the worst thing. How’s anyone supposed to stay away from something if they don’t know where it is? But that’s another thing.. it might not have a «where». I’ve met a lot of people in here, but no one from my city, and only one from my county. I’ve heard lots of different accents too, and a good chunk of those I’ve met didn’t even speak my language. It doesn’t make any sense, but.. I think you can get dragged in here from anywhere in the world. Also, I didn’t bring my watch in here (not like I could’ve planned to), but they don’t work anyway. At least, no one else’s ever has.

I don’t understand it.. from everything I thought I knew before, I’d think this place impossible. There’s no end to it, and somehow I always get separated from the people I meet, even if we’re really focusing on staying close.. I haven’t ever met a person twice. I don’t understand what this place is, or why I’m here or if there even is a why. It’s like we’re all in stasis, our bodies being kept in perfect condition as time goes on and on. Does this road lead anywhere? How long has it been?

I met a kid, recently.. He called me «gramps». I’m not that old…

Right?

– Rafael Riis

________

VÅR🌼

Her står jeg

Helt alene, men med flere

Omringet av grønne blader
Det er fint

Våren kommer

En solstråle titter gjennom skyene

og varmer

Et lite glimt av noe som kommer

Det er lyst

Det blir fremtiden også

Selv om det kanskje ikke virker sånn

akkurat nå

Og det er fint

– Sara Norum Johansen

_______

Valg av veia

Flyt med elva for den strømme fort,

om du stoppe opp så e det gjort,

du kan sett dæ fast, synk ned og bli bort,

for det å tenk sjøl e en risikosport.

Gå te høyre, gå te venstre, gå dit æ sir du bør,

ikke stol på at en sjanse e nåkka du bør gjør.

Gjør det du føle du bør gjør, så kanskje du snuble og nesten dør.

Men så om æ nesten dør, vil æ vær mitt eget livs regissør.

Du har to valg av veia, en rett fram og en litt på skrå,

den ene, familiær, men med åran blitt litt grå.

Den andre med et my høyer farenivå,

full av spenning fordi det e veien og valget du absolutt “ikke-må”.

Men at det går bra uansett ka, e det æ vil tro på

og at svaran vil kom te den som prøve å forstå,

den her merkelige verden og alle rare prøvelsa man må bestå.

Så æ velge å gjør det beste ut av det og tenk at det vil gå.

– Erle Ambrosia Hepsø

______

Takk!

Du kommer ikke til å angre!

Følg oss

Kontakt

Brith er vår kontorleder. Ta kontakt med henne om du lurer på noe. 

Seljord Folkehøgskule
Jakob Naadlandsveg 33
3840 Seljord

Tlf:+47 35 05 80 40
E-post: kontor@seljord.fhs.no
Facebook: Seljord folkehøgskule